De tre «muzunguene» på «party» i bushen!
I dag, søndag 26. november, skal vi til den siste skolen som HUB driver; Senter 2, som ligger sør-vest for Kampala. Vi tar Kampala-Masaka road, samme vei som da vi var på safari i Mburu-parken.
I dag er Gloria og Rut med - døtrene til James. Vi har kjøpt med oss «rolex» i dag, greit med litt niste hvis vi ikke kommer hjem før i kveld. Vi kjører forbi Lugala og etterhvert tar vi av fra hovedveien. Vi kjører på humpete, røde veier innover og innover. Så deler veien seg, og vi tar av til høyre, for først vil James at vi skal besøke en krokodille-farm. Tøffe Gloria tør holde en krokodille-unge. Farmen ligger vakkert til nede ved Victoria-sjøen. Ved elvebredden er en mor travelt opptatt med å vaske klær, og har bredd dem ut på bakken til tørk.
Vi må videre og tar veien til venstre denne gangen. Nå bærer det til Senter 2, som ligger på toppen av en halvøy ut mot sjøen, langt inni bushen. Vi passerer et sump-område, en liten tarm av sjøen, som de har fylt på med masse. På begge siden av den røde veien vokser lilla vannliljer og flotte, høye gress, som har kroner som avblomstra løvetann. Vi kommer inn i en jungel, og det tetter seg til og veien blir smalere og smalere.
Kuer går midt i veien og gjetere rusler i bedagelig tempo. Små hus-kruller ligger langs veien, og alle er opptatt med dagens gjøremål. Flere plasser ser vi de har spredd grønne kaffebønner på et tøystykke på bakken. Noen holder på med ved og en plass bygger de hus. En gruppe mennesker sitter og synger ved veien, og vi lurer på om de er på gudstjeneste. James forklarer at det er begravelse. Overalt hvor det er barn ropes det ut; «Goodbye muzungu!» De vinker til oss og vi vinker tilbake.
Så er vi framme. Vi kjenner igjen plassen fra bildene på hjemmesiden. Det er så vakkert her. En stor, fin plass med et kjempestort tre. Her er skolebygningen med sovesaler, «kokeplassen» hvor det lages mat, et lite gjestehus med kontor og ytterst mot veien ligger en gammel mursteinsbygning, som James sier er kirken. De har begynt å sette opp en ny mur på utsiden og skal rive den gamle etterhvert.
Også her har de satt opp partytelt, og her er det mye folk. Det vrimler av unger, som kommer løpende mot oss, og de er liksom litt annerledes her. Mere pågående og nok ikke så vant til å se fremmede, og iallefall ikke hvite. De flokker seg rundt James, som prater og holder rundt dem etter tur.
Før vi går og setter oss, får vi en omvisning i bygningene. Skolestyreren, som er en ung mann, viser oss rundt sammen med James. Det er tre klasserom i skolebygningen og på baksiden er det to sovesaler; en for jentene og en for guttene. Det er veldig stusselig. Jentene har rørsenger og ligger to i hver seng. Guttene har madrassene rett på murgulvet. Ikke alle har laken på madrassene heller, og hadde vi bare visst behovet skulle vi tatt med oss «Nille»-pledd, så de kunne få noe over seg om natta.
Så går vi til partyteltet på framsiden, hvor folk sitter og venter på oss. Vi får de beste plassene foran og håndhilser på dem som sitter nærmest. Veskene er allerede på plass på stolene og programmet fortsetter. De har nok hatt det meste før vi kom, for det er ikke så mye program igjen.
Vi blir ønsket velkommen av skole-lederen og så tar James ordet og sier hvem vi er og at vi representerer HUB - Hjelp Ugandas Children, som støtter dem. Så forteller han historien om da Olav - leder av HUB Norge - kom til Kampala i 2010. At han har gitt penger sånn at de har kunnet bygge et senter og at han er dypt takknemlig for det. Han forteller også at de ønsker å bygge et toalett, og også en ny skolebygning, sånn at de kan ta imot flere barn. Foreldrene som har kommet gir stor applaus. Så er det min tur igjen og jeg sier omtrent det samme som i går, da det er lite tid til forberedelser her.
Så er det tid for diplomutdeling og ungene venter spent på rekke og rad. Alle smiler pent og høytidelig på bildene sammen med Grete. I dag er det Grete og James som ber for barna. «Kakeskjæring» er det her også, og det presiseres at det ikke er noen kjøpekake, men at barna har bakt kaka selv.
Så er det hele over og James sier at vi må avgårde. Men først går vi til sovesalene for å ta noen bilder. For de NOK 14.000,- som har kommet inn fra givere i Norge, har James kjøpt inn laken til sovesalene på senter 1 og 2. På alle tre sentrene er det kjøpt inn bøker til neste skoleår, i tillegg til tegnebøker til alle. Sentrene har fått penger til mat, så alle kan spise seg mette disse festdagene.
Vi privat har hatt med hoppetau, hoppe-strikk, fotballer, kosedyr, strikkedukker, klistremerker, sjablonger, svamper og maling (så de kan dekorere vegger), såpebobler og mange hjemmestrikkede sokker til skolene. Fotballene blir overrakt til de to eldste elevene, som skal ha ansvar for dem. I tillegg har alle sentrene fått penner fra Olav (lederen av HUB-Norge.)
Siden det nå er sommerferie, må alt oppbevares på skolene til neste skoleår begynner. Hvis de tar med noe hjem vil de ikke ha verken bøker eller penner å starte skoleåret med. Sånn er det bare.
Heidi har levert et babyteppe og sokker fra en giver i Kragerø, og en gravid dame blir kjempeglad for gaven og neier dypt til takk.
Vi tar en del bilder og prater med ungene, som flokker seg veldig rundt oss. Vi skulle gjerne hatt mere tid med dem, men vi må starte på tilbakeveien.
Det lukter godt fra «kokehjørnet», og når vi har reist skal de kose seg med god mat og fortsette festen.
Tilbake gjennom «jungelen» ser vi stadig små bål ved husene. Folk sitter ute og nyter den varme, gode kvelden. Barna vinker og roper igjen; «Goodbye muzungu!»
Det er litt vemodig at oppdraget vårt nå er utført. Vi håper vi har fått være gode representanter for HUB.
Etterord og tanker...
Vi har fått oppleve barna og har sett at de har fått glimtet tilbake i øynene. I 2010 - da Olav var her - var blikkene tomme og ikke mange smil å se. Nå smiler de fleste og har fått et håp. Vi har sett hvordan James «ser» hvert enkelt barn og hvordan han forvalter pengene til ungenes beste. Vi har besøkt alle sentrene og sett hvordan de foreldreløse bor sammen på sovesalene, og vi ser at behovene er mange.
Og selv om de alle ser så «fine» ut i sine kostymer og skoleuniformer, er virkeligheten og hverdagen en helt annen. Hver enkelt bærer med seg en fortid, de er uten foreldre, men har fått omsorgspersoner som tar seg av dem. De er trygge, de har fått håpet tilbake, selv om de i perioder har lite mat og omtrent null av materielle goder.
Biskop James Mugubansonga gjør en kjempejobb, og etter at vi fikk vite om hans bakgrunn; at han mista begge foreldrene som ganske liten gutt og måtte ta seg av fire småbrødre og være både mor og far for dem. De bodde under et tre og levde «på gata» i over tre år. En dag ga han Gud et løfte om at han resten av livet skulle ta seg av de foreldreløse, - de som ikke hadde noen. Da skjønner vi hvorfor han har så stort hjerte for barna!
Vår reise slutter her, - men HUBs arbeid fortsetter. Vårt håp er at mange flere skal få lyst til å hjelpe til. Det skal så lite til for å kunne hjelpe disse barna. For bare kr. 200,- pr. måned har et barn det aller nødvendigste.
Fast givertjeneste er mulig fra kr. 50,- og oppover. HUB er takknemlig for alt som kommer inn, og siden det ikke brukes noe på administrasjon, går alt til barna! Ta gjerne kontakt hvis dette rører ved ditt hjerte.
Tusen takk til dere som har gitt penger, strikket sokker og gitt ting, og at dere har fulgt oss på bloggen! Webalee njå! (Tusen takk!)
Maama Grete, ssenga Heidi
og jejja Inger-Johanne
Takk for at du fulgte oss på denne reisen!
