Gudstjenester med sang, dans og afrikanske rytmer...
Vi kjenner at vi preges av alle inntrykk, trafikk-kaoset rundt oss og det sterke møtet med ungene på Senter 1 på torsdag, så i går (lørdag 18.11.) var det godt å ta det med ro fra morran av.
Vi bor i en «oase», og rett utenfor - bak sikkerhetsgjerdet - er det et stressende og kaotisk liv. «Forest Cottages» er et område med hytter i afrikansk stil. Innimellom hyttene er det store, gamle trær, palmer, blomstrende busker, bregner, haugevis med sommerfugler og til og med en liten apefamilie. Det er restaurant, både inne og ute, så vi trenger ikke bevege oss ut etter mørkets frembrudd. Vi våkner til fuglesang og en galende hane på nabotomta hver morra, om kvelden sovner vi med sirissene. Vi bor på et fantastisk, deilig sted!
Beveger vi oss utenfor porten, som har 24-timers vaktservice med gevær og inn- og utsjekking for besøkende, er vi i en helt annen verden. Her er folk overalt og trafikken er forferdelig med rushtrafikk («yam») omtrent hele døgnet. Til og med her oppe på Naguru Hill. Tør ikke tenke på hvordan det da er nede i sentrum?
I går var vi sammen med biskop James og kona Mable på Uganda Museum. De skulle hente oss kl. 11, men kom ikke før to timer senere og beklaget at de hadde sittet to timer i trafikken - og det er helt vanlig her. På museet ble vi guidet rundt av Alice og lærte mye om landet, folket og historien deres opp igjennom tidene. Vi avsluttet med middag på restauranten der og ble kjørt hjem på ettermiddagen. Det blir mørkt mellom 18 og 19 her, så kvelden kommer fort på.
I dag blir en spennende dag, først ungdomsgudstjeneste i kirken hvor James er senior-pastor og så barne-gudstjeneste på Senter 3, litt utenfor Kampala.
Dagen starter tidlig, for vi må være klare kl. 08:00. Vi er framme ved «International Full Gospel Ministries» (en pinsekirke) og her er de alt i gang med «service» nummer to i dag. (Det er fire i alt.) Vi blir ønsket velkommen av to ungdommer og vist til plassene våre, ved siden av pastorparet. Vi er på utstilling!
Kirken er stappfull med ungdom, som spretter opp etter tur; noen har en sang og en dans, andre forteller om noe de har opplevd i livet, og alle blir heiet på med klapp og rop. Her er ingen vanskelige å be, de står i kø. Og for en dans, - her er det afrikanske rytmer, trommer og sang. Og innimellom lager de sine rop og blåser i et horn. (Synd det ikke er mulig å legge ut video fra mobil-appen, men det kommer siden!)
Så blir vi introdusert av James og får beskjed om at det er vår tur, før han holder en engasjerende preken, hvor han kommuniserer med de unge hele tiden. Og de er med og svarer og roper. Etter 2 1/2 time er gudstjenesten slutt og for oss går ferden videre til neste gudstjeneste.
Vi kjører ut av Kampala, nordvestover ca. en drøy time, med små tettsteder langs veien på begge sider, med markeder hvor folk tilbyr sine varer. Vi kommer ut på landet og kjører innover på røde jordveier. Det er så fruktbart og grønt her, ikke rart at Uganda blir kalt Afrikas perle.
To smågutter passer på noen kuer, en mann med en kvistbør på ryggen går langs veien og flere har vært avgårde og fylt vannkannene sine.
Så sier James; «Finally, we are here at Senter 3!» Kirken, en stor mursteinsbygning med vinduer uten glass, ligger ved veien og bak kan vi se flere bygninger. Det er nok skolen. Så fint det er her! Vi blir ønsket velkommen og geleidet fram til podiet også denne gangen. Lokalet er fullt med store og små i alle aldre, men de yngre er i flertall. (James har sagt til oss at det er viktig å «lære» de unge, for de skal overta landet!)
Alle stirrer på oss «muzungoer» (hvite europeere) som sitter på utstilling, og noen har nok aldri sett sånne rare, hvite folk før. En ung mann er i gang og preker om livet sitt, og jenta som tolker er enda yngre. James sier litt og presenterer oss norske. Pluselig sier han; «Now, - it’s your turn!» Dette er som å «gå på vannet»! Men vi går, og det holder!
Så er det dans med ungdommer og barn, og alle ungene samler seg foran scenen. James preker til dem, morsom og engasjerende. Etterpå hilser vi på folk og vi føler oss veldig velkommen.
Så er lunsjtid og mens barna sitter pent på rekke og venter, blir vi vist rundt på skolen. Sovesaler for gutter og jenter, som ikke inneholder annet enn køysenger, to-tre i høyden. Klasserommene er tomme da alle stolene er i kirken, men her har de god plass og et fantastisk fint uteområde. Her må det være godt å bo!
Gjestene og biskop James får servert lunsjen; litt ris, et lite kjøttstykke, bønner og saus på en tallerken inne på det lille lærerværelset. Maten øses opp med en mindre tallerken og vi får de fire skjeene som de har. Kona til pastoren, som også driver skolen sammen med mannen sin, spiser med fingrene. Vi håper at ungene har blitt mette, og at ikke vi har tatt maten fra noen.
Her på skolen går det 100 elever, 40 av dem blir underholdt av HUB. 20 bor på skolen og er foreldreløse, mens 20 bor hjemme i området rundt, med en av foreldrene som lever. Vi tar bilder og prater litt med ungene. De fleste er veldig tillitsfulle. Vi forteller at vi kommer tilbake til skoleavslutningen på fredag. Vi syns dette er stort å få være med på, men er ganske så signe etter en lang og begivenhetsrik søndag.
