«Graduation Day» på Senter 3

November 27, 2017

Vi har alt kommet til fredag 24. november, og i dag starter skoleavslutningene på sentrene, og nå er det tre hektiske dager på rad. I dag skal vi tilbake til Senter 3, hvor vi var på barne-gudstjeneste sist søndag. 

 

Vi våkna i natt av et buldrende tordenvær og sprutregn og at det tromma voldsomt på taket av «skogshytta» vår. Og det var ikke måte på regn. Det øspøset og vannet flommet i trapper og på veien. 

 

Vi sitter klare som avtalt kl. 11:30, men Mr.  Musobansonga kommer i leiebilen to timer etter skjema, og det er pga. den syke «trafikk-jammen» her. Verre er det i dag pga. regnværet. Utrolig at det går an å venne seg til sånt; sitte i timesvis i kø hver eneste dag du kommer fra jobb eller du bare skal på et lite besøk. «Men sånn er livet her, og du blir vant til det», sier James. I dag har han Gloria med seg, en av døtrene, og det er hyggelig for oss. 

 

Vi stopper underveis og kjøper tegneblokker og «kjærligheter» til alle senterne. Veien virker litt kortere i dag som vi kjenner oss igjen. Vi er framme litt over klokka 16 og skoleavslutningen har allerede vært i gang i et par timer. 

 

Da vi kommer ut av bilen blir vi møtt som kongelige. De bærer veskene våre, og vi må stege i vei gjennom gjørma (for det har regnet her også), inn i kirkerommet og blir vist fram til podiet hvor veskene er plassert. 

 

Her inne er det full gjennomtrekk fordi kirken er  uten vinduer og dører, men det er bare deilig siden lufta står helt stille. Ikke et vindpust. Rommet er også i dag fullt med barn og voksne som stirrer på oss rare utlendinger. Vi syns det er ekkelt å komme lenge etter at det har begynt.

 

 

 

Underholdningen er i gang  og store og små er frimodige, synger og danser. Det begynner med de minste, og utenfor døra står neste gruppe og venter på at det skal bli deres tur. 

Mens ungene opptrer kommer det stadig voksne fram og gir en mynt eller litt gotteri til de som de synes er flinke. Noen får flere ting, mens andre får ingenting. Vi lurer på om det er foreldre som gir til sine barn, og at det er derfor noen ikke får noe. Fordi de er foreldreløse. Vi får helt vondt og syns dette er en merkelig tradisjon; å belønne noen og ikke alle. 

Vi finner fram «kjærlighetene» og deler ut en til hver etterhvert som gruppene er ferdige. Alle får og de smiler og øynene lyser. En litt stor jente, som sitter nede i forsamlingen, kommer med en seddel og vi skjønner at ho også gjerne vil ha en. Ho virker litt tilbakestående, og går nok ikke på skolen. James gir henne en og sier at den ikke koster noe, den er gratis. 

 

Siden dette ikke er en HUB-skole, men en skole hvor HUB leier plasser for 40 elever (20 foreldreløse og 20 som bor hjemme med en far eller mor), er det skolesjefen som har programmet her. Vi vet ikke om vi skal delta med noe. Han holder tale, og henvender seg til oss norske, og takker for at vi vil besøke dem. Så sier han noe på lugansk, og Gloria sier til meg: Han vil at dere skal tale til foreldrene. 

 

I dag har jeg heldigvis forberedt meg litt, for jeg hadde sist gang friskt i minne og det er greit å ha noe å komme med.  Vi har fordelt oppgavene vi kanskje kunne komme til å få, så det er bare å kaste seg utpå. Gloria tolker, og det er populært at de først får hilsen på sitt eget språk; lugansk. Jeg kikker ut på bare mørke ansikter, noen smiler, mens andre er veldig alvorlige. De klapper og hoier på afrikansk vis.

Så er det tid for utdeling av diplomer, og nå er det Gretes tur. De kommer høytidelig, marsjerende inn i sine svarte kapper og kalotter med røde dusker. Navnene blir lest opp og Grete tar dem i hånda og deler ut diplomene. Så blir de foreviget en etter en, sammen med Grete. Dette er veldig høytidelig. 

 

Etter seansen skal alle ut til litt matservering. Det er ris, matokke (bananmos), litt kjøtt og søtpotet. Vi må spise på kontoret også denne gang, mens de andre spiser litt rundt omkring. Det smaker godt, siden vi kun har spist en medbrakt aprikoskjeks og noen nøtter siden frokost.  (Det er rart hvordan en kan venne seg til å spise lite!) 

 

Vi gir det vi har med til styrerne, som skal ta vare på fotball, slengtau, hoppestrikk, såpebobler og gode, hjemmestrikkede sokker, klistremerker og tegnebøker, til elevene er tilbake fra sommerferien uti januar engang. 

 

Før vi drar hjem besøker vi sovesalene til ungene og legger en dokke eller et kosedyr på hver seng.  Her bor 10 gutter og 10 jenter, alle foreldreløse, i disse kummelige rommene. 

 

Så drar vi hjemover. Klokka har passert 19 og det har blitt helt mørkt. Vi sitter «stucked» i den forferdelige trafikken da vi nærmer oss Kampala. Vi bruker 2 1/2 time på en times vei. Vi kjører helt i rompa på bilen foran og boda-boda-syklene kjører innimellom hele tiden, gjerne tre på hver sykkel. Midt i veien, inne blant biler og motorsykler går selgerne med varene sine; poser med gulerøtter, grilla mais, slikkerier og en og annen pynteting. Dette er livsfarlig og smoggen og eksosen er uutholdelig. 

 

Endelig framme har vi dagens siste måltid. Vi finner fram de siste bitene av medbrakt knekkebrød, greddost, en liten kjeks og en minibanan til hver. Litt peanøtter, kaffe og te. Dagens oppdrag er utført. 

 

 

Les neste!

 

 

 

 

Share on Facebook
Share on Twitter
Please reload

Utvalgt innlegg

Hjelp - vi skal til Uganda!

November 4, 2017

1/1
Please reload

Siste innlegg

November 26, 2017

November 14, 2017

Please reload

Arkiv
Please reload

Søk etter tags
Please reload

Følg oss
  • Facebook Basic Square
  • Twitter Basic Square
  • Google+ Basic Square