På safari i Afrika!

Mandag og tirsdag er satt av til et besøk i Lake Mburo nasjonalpark. Vi har nemlig fått høre av flere at vi kan ikke dra til Uganda uten å dra på safari. Og siden vi antagelig ikke får sjansen igjen noen gang, vil det være dumt å ikke ta disse minnene med oss.

Parken ligger nordvest for Victoriasjøen, ca. 250 km fra Kampala. Vi har hørt at det er en fire timers kjøring, men siden vi bare skal til lodgen i kveld, og ikke har program, starter vi ikke før kl. 11:15, noe som skal vise seg å være lite lurt.

Biskop James henter oss med leiebilen og vi starter safari-reisen vår, med sekker, joggesko, caps og solhatter i bagasjerommet. Men først må vi til en bank og ta ut pengegaven til barna på sentrene, som vi har med fra snille givere i Norge. Det viser seg å ikke være helt enkelt, da det er få plasser de tar mastercard. Men til slutt, etter mye om og men, og seks uttak, ordner det seg og vi sender det seks-nullede beløpet i ugandiske shilling hjem igjen med Gloria, James datter. Vi var millionærer i en halv time...

Da klokka 13 er vi endelig klar for å sette kursen mot Malara-distrikt, samme vei som mot senter 3 i går. Her er mye å se på langs veiene, de små tettstedene ligger tett i tett, og overalt er det travel aktivitet. Her er markeder overalt, og det virker som alle hus langs veien har sin lille butikk hvor de selger sine varer. Fra frukt og grønt til møbler, koks og tømmer. James forteller at akkurat nå i november selger de gresshopper, og det er kjempepopulært og stekes og brukes som snacks. En plass sitter en kar i en fin afrikansk dress og syr på en symaskin. Vi stopper en plass og selgere kommer løpende med alt de kan tilby; grillspyd med kjøtt, brus, meloner og «gondja». Det siste er stekte bananer, og James kjøper 10 stykker av dem for at vi skal få smake. De små bananene de selger i Kampala er kjempegode, men disse er altfor søte for våre ganer, så de fleste går til James.

Plutselig er vi kommet til byen Masaka og Equator. Her blir det en stopp, så vi får tatt litt bilder og shoppet litt. Vi står med et bein på hver side av equatorlinjen og får demonstrert hvor forskjellig gravitasjonskraften er sør, nord og midt på equator. Så rart og morsomt! Vi har langt igjen, så vi må videre, og det går ikke akkurat så fort, men vi er i Afrika, og her har de tid, masser av tid. Vi passerer Matanga og vi er halvveis.

I byen Lyantinde, 14 km fra parken, møter vi Asaph på 24, sønn av James, som studerer reiseliv og har vært utplassert i denne parken flere ganger. Han har ordnet turen for oss og skal være med som reiseleder.

Han forteller at Uganda er «God-giftet» og rik på mange gaver. Her er tropisk skog, regnskog og mange dyr du ikke finner i andre land. Lake Mburo har sin egen historie og har sitt eget «Wild Life Auditorium».

Så tar vi av veien mot Rwakobo Rock, lodgen på utsiden av parken, hvor vi skal overnatte. Åtte kilometer igjen. Oj, er dette en vei? Den røde veien er helt forferdelig, full av humper og hull og mye av veibanen er flere steder helt borte. Vi går glipp av en vakker solnedgang. Det har blitt sekk mørkt, og månen smiler til oss, - det kan den ikke i Norge. I lyset fra lyktene får vi se både fugler og dyr, som vimser i og rundt veien. Flere steder kan det holde hardt å komme over da veibanen er fylt med vann, men det går bra og fram kommer vi til slutt. Vi blir ønsket velkommen av Isac, som viser oss stien til lodgen. For et fantastisk sted, det må bare oppleves.

Før vi finner sengene på «hytta», nyter vi en treretters middag, som smaker fantastisk etter en dag med kun frokost, litt aprikoskjeks, en cappuchino og en smak av «gondja».

Tirsdag starter vi med frokost klokka syv og rundt åtte venter Isac og Simon på oss ved «land cruiseren» og vi setter kursen mot Nshara Gate. På vei inn i parken møter vi antiloper, vortesvin og mange fugler. Vi kjører langs «zebra track» og så pluselig er de der midt i veien; zebraene. Så morsomt å se villdyra i sitt rette element, og det blir en helt annerledes opplevelse enn i en dyrepark. Simon stopper så fort vi ser noe, og vi henger ut av taket på cruiseren og knipser i vei. James storkoser seg og er helt i hundre, for dette er første gang også han får oppleve dette.

Vi ser topi, impala og mange andre antilopearter, afrikansk bøffel, mange apekatter og flotte fugler. Veien går videre mot Lake Mburo, hvor vi skal på båttur. Vi skal ut med den store båten i dag, og blir nødt til å ha på redningsvester. I tillegg til bananhattene fra James, føler vi oss ganske smarte. 😆

Guiden på båten kan alt om innsjøen og forteller ivei. Det er spennende. Flodhestene ligger og vaker i vannflata og kommer med sine voldsomme grynt, og vi fasineres av flotte, afrikanske fiskeørner som har reirene sine høyt til værs, og sitter i trærne og speider utover vannet mens de skriker ut sine høylytte beskjeder.

Plutselig peker guiden. Se der! På land får vi se en stor krokodille som så raskt den kan beveger seg mot vannflata. Så er den borte, før vi får fingeren på avtrekkeren. Men så den det gjorde vi.

Lunsjen inntas på på utsiktspunktet Kimbla -Montana og videre går ferden via «Impala track» mot neste mål, som er «Eagles Nest». Vi må ut av parken, med nok et sjekkpunkt og vakthold med gevær. Det har begynt å øsregne, og nå skal vi rett til værs. Hjelp, tør jeg dette? Men vi kommer opp, og på toppen av bakken venter tre jenter på oss med store paraplyer. «Ørneredet» er en teltleir med kjempeutsikt. Her er det flere gjester og vi får litt juice og popcorn, nyter utsikten etter at regnet har stoppet, før vi tar veien tilbake til gaten og tilbake mot Rwakobo Rock.

Plutselig får vi se noe som beveger seg mellom trærne. Stopp! Det er giraffer! Det er et fantastisk syn. Så grasiøse, høyreiste og flotte dyr! De har sin faste rute hvor de krysser veien, og vi er heldige å få se dem. Vi ser en hel gjeng med zorillaer - minigorillaer - som leker og har det gøy.

Vi er litt skuffa for at vi ikke får se løver, men i denne parken er det bare en hannløve igjen, og da måtte vi nok ha vært på nattsafari.

Vel framme ved bilen i 17-tiden, tar vi farvel med Isac og Simon og setter oss inn i Toyotaen. Nå haster vi hjem. Vi ligger en time etter skjema. På veien ut til hovedveien ser vi en stor flokk med gribber som har sitt «rådsmøte» og nok har været sitt bytte. Veien blir også sperret av de langhorna kuene vi har sett flere ganger her i Uganda, og det er ikke akkurat enkelt for James, som bare må kjøre mot dem og igjennom flokken for å komme frem. De flytter seg nemlig ikke før de blir dyttet på.

Tilbake på hovedveien starter vi på den lange veien mot Kampala og Forest Cottage. Det er kaos-veier, ingen lys, folk uten refleks krysser eller går midt i veien og vi blir stadig blendet av møtende trafikk.

Markedene er fortsatt oppe. Folk fyrer bål, brenner lykter og sitter der i mørket og venter på kunder i natten.

Vi nærmer oss Kampala og eksosen er uutholdelig. Det går ikke akkurat fort; mellom 40-60 km/t og en sjelden gang passerer vi 80. Endelig er vi framme. Klokka er 22:45, og enda har James lang vei hjem.

Veien til senga og moskito-nettet er kort i kveld, og vi er fulle av inntrykk!

Les neste!