Kampala og møtet med ungene på Senter 1!
Fredag 17.11. Vi våkner til en dag full av spenning. Kl. 10 kommer biskop James for å kjøre oss til Kampala. Det blir en rask tur innom «skogs-hytta», hvor vi skal bo de neste 12 dagene, og så drar vi rett til Senter 1, hvor vi skal få møte de første ungene.
«Hi, - I am James, how are you?» Kontakten er der omgående, og vi ser inn i et smilende og vennlig ansikt. Vi senker skuldrene litt. Leiebilen, som vi har betalt for leie og bensin i disse dagene, venter på innsiden av den store porten. Det bærer mot hovedstaden Kampala.
Vi kjører forbi huset til president Musevini, som bor i sitt hvite palass midt i Entebbe. Han har regjert i over 30 år, og er en god president, ifølge James. Han har bygd opp landet og er 75 år nå.
Veien fra Entebbe til Kampala er trang, smal
og fylt med trafikk. I tillegg er det venstrekjøring, og boda-bodaene (motorsykler) er overalt og presser seg inn der de kan. Folk går rett ut i veien foran bilene, hvilken trafikk-kultur, men det er kanskje eneste måten å komme over veien på? James forteller om landet, byen, konger og presidenter.
Det går ikke akkurat fort pga all trafikken, og vi bruker et par timer på de 38,1 km det er fra Entebbe til Kampala. Dette tar tid; Afrika-tid. Millionbyen ligger på ca. 1190 m.o.h., og her ser det ut til å være total kaos, i tillegg til mye smog, støv og skitt.
Men James er en god sjåfør og endelig er vi kommet til bostedet vårt; «Forest Cottages», som ligger på en høyde nord for sentrum av byer. Vi skal bo i en liten oase, midt i alt ståket og kaoset. Vi bærer inn koffertene, og så kjører vi videre mot Senter 1, hvor de venter på oss.
Vi passerer motorveien «Jinja Road», og har Mandela stadion rett fram, tar av til høyre og nå nærmer vi oss. Vi kommer inn i et veldig fattigslig strøk. Her er blikk-skur, lappa plankehytter, geiter, høner, markedsplasser, folk som tilbyr frukt, grønnsaker og ting og tang, og en plass ved en liten, privat restaurant, sitter en baby og bader i en sinkbalje.
Veien er et kapittel for seg. Den harde, røde jorda er kjørt ned og store hull har gravd seg ut både midt i veien og på sidene. Men vi kommer fram til slutt, og den gamle Toyota Hiacen stopper foran porten til «Hope of Destiny Pri. & Nursery School». Vi er framme!
Porten blir låst opp og kjettingen fjernet, og vi kjører inn. Inne bak vinduene kan vi se spente fjes og noen armer som vinker.
Vi går til kontoret, i det lille huset midt på plassen, som opprinnelig var boligen til James og familien. Her blir vi møtt av Gloria (18) og Debora (29), to av James’ døtre, og så kommer kona Mable. Vi føler oss så velkomne. De takker for at vi endelig er kommet og må skrive oss inn i gjesteboka.
James forteller at det er en travel tid ved skolen, nå rett før eksamen, men vi skal få hilse på barna. De 50 ungene, fra 4-14 år, samles på et klasserom i det nye bygget, og James orienterer litt og ønsker oss velkommen.
Deretter er det vår tur. Jeg forteller hvem vi er, hvor vi kommer fra og hvorfor vi er der. Til å hjelpe meg har jeg «Sokkus», som med Grete’s stemme både gjør seg til og synger. Det viser seg at de kan sangen; «Jesus loves me», så etter vi er ferdige synger de både den og flere andre for oss. Akkurat i dag er det litt travelt ved skolen, så de må tilbake til undervisning og eksamen, men vi treffes igjen på skoleavslutningen.
Imens får vi en omvisning rundt på senteret. Først ser vi inn i de gamle, leide klasserommene som fortsatt er i bruk.
De tre klasse-rommene i underetasjen er ferdige, trappa opp til andre etasje også, så vi går opp. Her er arbeidet stoppet opp, men skal fortsette så snart de har midler til det. Vi tar et bilde med James og de to døtrene der oppe på taket, og etter å ha vært innom «kjøkken-hyttta», hvor ei jente sitter og passer fyren og rører i grytene, mens røyken svir i øynene hennes, er det tid for å dra tilbake. Skolen skal ha lunsj og vi kjenner at frokosten er borte. Tilbake i «skogshytta» vår blir det endelig tid til å lande litt og pakke ut. Vi er svette, seige og trenger både dusj og noe i magen.
